Regisert av James Whale og med Boris Karloff i hovedrollen, introduserte Universal Pictures-filmen Frankenstein fra 1931 Mary Shelleys tragiske skapning slik den definitvt fremstår i filmhistorien. Visuelt utformet av sminkør Jack Pierce, etablerte dette ikoniske utseendet det flattoppede hodet, halsboltene og den grønnaktige huden som ble den universelle standarden for skrekkikonografi.
Scenen
I et forlatt vakttårn utstyrt som laboratorium heiser dr. Henry Frankenstein og assistenten hans Fritz en sammensydd kropp på et operasjonsbord høyt mot en åpning i taket under en voldsom tordenværstorm. Mens torden ruller og elektriske maskiner knitrer, slår lynet ned i apparatet og gir liv til liket. Skapningens hånd rykker til og begynner å bevege seg, noe som får Henry til å skrike ut sin ekstatiske, ikoniske replikk: «Den lever! Den lever!» Kort tid etter åpner Henry laboratorietaket mot sollys, og den uskyldige skapningen strekker seg oppover mot lyset i undring. Men når Fritz kommer inn og veiver med en brennende fakkel, rygger monsteret tilbake i frykt – en reaksjon som Henry og dr. Waldman mistolker som et angrep, noe som fører til at de lenker skapningen fast i fangehullet. Senere, etter å ha flyktet ut på landsbygda, har monsteret et rørende møte med en liten jente som heter Maria, der de leken kaster blomster i en sjø. Tragisk nok, forvirret av sin defekte hjerne, kaster han Maria i vannet i den tro at hun vil flyte som blomstene, noe som fører til at hun drunker i en av skrekkfilmens mest berømte og sensurerte scener.
Betydning
Frankensteins monsters opptreden i 1931 omformet det filmiske skrekklandskapet og la hjørnesteinen for Universal Monsters-serien. I stedet for å fremstille en tankeløs drapsmaskin, utstyrte Boris Karloff og regissør James Whale skapningen med dyp tragisk patos og uskyldig nysgjerrighet, noe som revolusjonerte hvordan monstre ble fremstilt på lerretet. Frankenstein frembrakte varige kulturelle milepæler, inkludert replikken «Den lever!», rangert av American Film Institute som den 49. beste filmreplikken i amerikansk film. Filmens mørke temaer og sjokkerende øyeblikk utløste intense sensurdebatter; nøkkelsekvenser – som Henrys replikk «Nå vet jeg hvordan det føles å være Gud!» og drunkingen av lille Maria – ble klippet ut av statlige sensorer og håndhevere av produksjonskoden, og forble utelatt i tiår inntil fullstendige restaureringer i 1986 og 1999. I 1991 ble filmen valgt ut for bevaring i USAs nasjonale filmregister for sin kulturelle, historiske og estetiske betydning, noe som sementerte dens plass som en av tidenes beste filmer.
Design
Det visuelle utseendet til Frankensteins monster ble designet av den legendariske Universal Studios-sminkøren Jack Pierce, med innspill fra regissør James Whale. Pierce brukte timer på å forvandle skuespilleren Boris Karloff, og skapte et flattoppet hode, en høy, kantete panne og tungt arrvev. To elektroder, allment kjent som halsbolter, ble plassert på monsterets hals for å fungere som elektriske koblinger for gjenopplivningsapparatet. Fordi filmen ble spilt inn i svart-hvitt, påførte Pierce blek grågrønn sminke i ansiktet til Karloff, vel vitende om at det grønne pigmentet ville fremstå som en uhyggelig, likblek hudtone på svart-hvitt-film. Skapningens kostyme besto av en mørk, dårlig tilpasset dressjakke med med vilje forkortede ermer for å få Karloffs armer til å virke unaturlig lange og klumsete. For å fullføre den ruvende, unaturlige silhuetten, brukte Karloff tunge, ståltsåls-asfaltleggingsstøvler, noe som dikterte karakterens signaturtrekk: en langsom, stivbeint og subbende gange.
For samleren
